Ønskedrømmen

Det er februar og mye har skjedd. Det er februar og ingenting vesentlig har skjedd.

Halve klassa er i praksis og resten er igjen her. Fordelen med å være færre er at vi har blitt bedre kjent med hverandre. Det har vært en anledning til å være sammen med andre enn de jeg henger mest med til vanlig. Vi har hatt ost, kjeks og vin-kveld og det var stor suksess. Skravla gikk i ett og alle koste seg. Vi har spist felles kveldsmat med hjemmelagde rundstykker og kakao. Vi har hatt gruppeframføringer og hatt mye trening. Det har vært mye moro.

Skolemessig har det vært deilig å få gjøre noe annet enn bare å sitte og høre på forelesninger. Nå har vi fått prøvd oss, vi har fått mer innblikk i hvordan en mulig arbeidshverdag kan bli for oss. Jeg har lært masse og fått opp øynene for noe jeg i utgangspunktet hadde utelukket helt. På søndag bytter vi roller, det er vår tur til å være 3 uker på institusjon. Jeg har hørt mye variert fra de som har vært ute nå, så det blir spennende å se hva jeg synes. En erfaring blir det uansett.

Trening har det også blitt. Endelig fungerer leggen helt fint igjen og jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil uten å tenke på den eller ha vondt i flere dager etter en treningsøkt. Det gjør noe med motivasjon og treningsglede! Styrketrening er på plass i programmet igjen og det merkes godt. Det har også blitt tid til en liten konkurranse og resultatene var over all forventning. Lysten til å satse litt mer igjen har kommet, men da må jeg gjøre mye alene. Skal det gjennomføres må jeg bli mye mer strukturert og hard med meg selv. Samtidig er jeg ganske fornøyd med livet mitt sånn det er nå, uten harde treningsregimer og fokus på å prestere. Vi får se hva det blir til.

Samboerskapet med verdens beste venninne fungerer veldig bra og vi koser oss egentlig altfor mye. Det går i kaker. Altfor mye kaker. Men vi har det fint. Veldig fint.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen ganger tar det litt tid. Det å se klart. 

Men så .. faller alt på plass. På riktig plass.

Plutselig ser jeg stjerneklart. Og jeg innser at jeg egentlig har visst hele tiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har jeg 4 årsjubileum her på bloggen! Det blir som vanlig en oppsummering av året som har gått.

Jeg hadde utrolige forventninger til 2010. I 2010 har jeg lært. Jeg har lært om gutter og venner og sorg og kjærlighet og ro.

Gutter. Skal vi se. I 2010 har jeg brukt altfor lang tid på å komme over han jeg trodde jeg var helt ferdig med. Så kom kjemien vår og slo meg ør og vips så var forsvarsrekkene nede og naiviteten tilbake på topp. Han hadde ikke blitt voksen denne gangen heller.

Våren kommer og jeg smiler igjen. Og treffer en. Jeg går fram på helt feil måte og det blir ikke til noenting, vi kommer aldri helt i gang og plutselig er det eksamensmas og sommerferie og det går måneder før jeg treffer han igjen. Så går det måneder før jeg tar initiativ til noe, det går en uke i kanskjeland med uvisshet som bestevenn, før jeg blir avvist. Legg til en god del krøll i forkant fra meg selv og en god del krøll fra han, så har du en finfin smørje. Avvisning er sjelden gøy og jeg er lei meg, jeg er sint og jeg synes han er en dust. I dag konkluderer jeg med at ting burde vært gjort på bedre måter av oss begge, at han har en rekke fine egenskaper som jeg ser etter i en kjæreste, men at han er en dust som ikke valgte meg. Siste gang jeg ser han sier jeg ordentlig hade og ønsker han lykke til videre. Kan krysse “check” for avslutning og gå videre. Og det er helt greit.

Venner. På begynnelsen av 2010 flytter jeg til et nytt studiested, klar for å begynne med utdanningen min på alvor. Jeg tar med meg min kjære romvenninne fra Bali og vennskapet vårt blir enda sterkere. Vi er bestevenner og studiekamerater. Drar veksel på hverandres gode egenskaper og nyter godt av det begge to. Støtter hverandre i en tid som ikke er så fin for noen av oss og blir jævler på å lage sjokolademuffins. Så kommer sommeren og vi lover hverandre at vi skal sees både titt og ofte. Sånn blir det ikke og jeg føler meg nedprioritert og savner oss. Savner hvordan vi var, lattermilde, fine og ekte. Savner litt mer substans i de overflatiske oppdateringene og lurer på hva som skjedde med oss.

En knapp uke før studiestart finner jeg ut via facebook at hun plutselig har ombestemt seg og ikke skal studere med meg lenger. Jeg føler det som om jeg ikke betyr noe for henne og at hun ikke tok seg bryet med å si det til meg personlig er det aller verste. Jeg er såret og tenker at det her, det her er slutten på oss. Vi har et lite forsoningsmøte rett før vi drar hver til vårt, men det er klamt og rart og ikke oss i det hele tatt. Utover høsten og vinteren går det litt opp og ned. Vi holder kontakten, noenganger er det akkurat som før, andre ganger sitter følelsen fra august igjen. Har jeg først blitt skikkelig såret og skuffet er det vanskelig å omstille seg, jeg kjenner at jeg ikke er helt ferdig med det. Klarer ikke helt å vise entusiasme eller å glede meg på hennes vegne. Gir kanskje ikke inntrykk av det, men holder litt avstand. Tenker at det er lenge siden vi var oss.

Vi har ikke sett hverandre på 4 måneder, før vi treffer hverandre i romjula. Det er fint og rart og herlig. Jeg spør henne hva hun ville gjort annerledes i 2010, og hun sier at hun faktisk skulle ønske at hun valgte å studere med meg. At det er vanskelig å slippe inn og lite å gjøre på fritida på det nye stedet. At tiden vi studerte sammen var knall og at hun virkelig savner den. Det er veldig godt å høre henne si det.

Sorg. Jeg gleder meg så til studiestart. Er overbevist om at dette semesteret, dette året, det skal bli knall! Mamma ringer meg på første skoledag og forteller at min kjære, søte, snille, fine mormor har fått hjerteinfarkt. Dagen etter er det over, hun er borte. Det er første gang noen som har betydd mye for meg har gått bort. Jeg opplever sorg  på en måte jeg aldri før har erfart. Alt annet føles uvesentlig og jeg tenker på henne, hele tiden. Skulle så inderlig ønske at jeg fikk snakke med henne en siste gang, fortelle henne hvor glad jeg er i henne og at hun ikke trenger å bekymre seg, for jeg skal gjøre mitt aller beste. Selv om jeg aldri fikk sagt det, tror jeg hun vet. Kommer alltid tilbake til en av de siste gangene jeg så henne. “Åh, nå satt jeg akkurat og tenkte på deg”, sa hun da jeg sto i døra. Smilende.

Det finnes ingen som er så tvers igjennom god som det hun var. Hun tenkte alltid på andre og ga oss massevis av varme, omtanke og kjærlighet. På veggen min, der henger det en rose. En rose for deg, min kjære, søte, snille, fine og savnede mormor. Min mor.

Kjærlighet. Med sorg kommer også kjærlighet så inderlig fram. Det å komme hjem til begravelse og se huset fullt av blomster er kjærlighet. Det å føle sorgen sammen med resten av familien er kjærlighet. Det å få være med på en høytidelig seremoni og holde tale for deg, til deg, det er kjærlighet.

Kjærlighet er også å ha latteranfall sammen med den beste i hele verden. Kjærlighet er å stille opp for andre og la dem stille opp i retur. Kjærlighet er å ta vare på, men enda viktigere, å la venner gå sine egne veier og styre sine egne valg. Kjærlighet er gjensynsglede og kvalitetstid med de aller nærmeste. Kjærlighet har jeg hatt mye av i 2010.

Ro. Etter et nokså rotete halvår med mye som har skjedd og mye usikkerhet, kommer den endelig i desember. Roen. Jeg har det så mye bedre og føler ikke lenger at det er noe som mangler. Har gode venner rundt meg og mye å se fram til. Innser og tar virkelig inn over meg at jeg har alt jeg trenger. Har ikke lenger den følelsen av å være på leting, av stadig å søke etter noe. Jeg har rett og slett funnet roen. Nå skal jeg ta med meg denne følelsen inn i et nytt år og ha det fint!

Her er noen innlegg det er verdt å lese fra 2010:

http://happy.vgb.no/2010/01/06/om-a-velge-de-som-gir-meg-varme/

http://happy.vgb.no/2010/02/01/akkurat-som-meg/

http://happy.vgb.no/2010/06/24/skuffelse/

http://happy.vgb.no/2010/09/01/takk-mor/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ingenting av forarbeidet er gjort. Vi bykser og bakser og sliter oss oppover. Har ikke helt glemt gamle kunstner, men teknikken er litt rusten. Vi skylder på forholdene.

På toppen er jeg litt nervøs. Skuer nedover og husker følelsen. Setter utfor og det går ikke fort i det hele tatt. Grunnlaget er ikke godt nok. Så er det opp igjen. For hver gang får vi litt mer fart, det blir litt mer krevende, vi må avpasse farten slik at vi fjører i dumpa og holder oss på beina. Kjenner den gamle følelsen. Kald luft i ansiktet og brus i kroppen. Følelsen av mestring og fart. Beruselsen over å klare noe.

Kommer inn og ser meg i speilet. Friske roser i kinna og hvit i håret. Smiler fornøyd og tenker at skileik er en god metafor på så mye annet her i livet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Instruktøren ber oss ta i alt vi kan. Hun rister oppgitt på hodet over de litt falmende forsøkene til de fleste. Jeg slår alt jeg kan. Bokser ut i lufta med all den kraften jeg innehar. Og enda mer til. Gang på gang, slag på slag. Hadde glemt at trening kunne være tilfredsstillende på denne måten. Jeg tar ut all aggresjon, all frustrasjon, jeg slår og slår.

Jeg er så innmari sint. Og det her er en arena jeg kan ta det ut på. Jeg tenker at han virkelig må være den største dusten i hele verden som ikke valgte meg. Er lei av å være rettferdig og fair, lei av å måtte være hyggelig og vanlig da jeg møter han. Lei av å være forståelsesfull og se hans side av saken. Det er så godt å være sint. Å tillate seg selv å være egoistisk og urimelig.

I dag er jeg helt utrolig støl. Og sliten. Alt som skulle blitt gjort blir ikke gjort og jeg kan ikke gjøre annet enn å tenke at den dagen her er fullstendig bortkastet. Waste of time.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har utsatt det og unngått han. Mest fordi jeg rotet til situasjonen så veldig og angret på måten jeg tok det opp. Men på lørdag får jeg en ro og bestemmer meg for å sende han en melding dagen etter. Det er jo ikke så farlig, det her skal jo ikke være så big deal.

Vennegjengen går på kino og etterpå bestemmer vi oss for å gå innom et utested, bare for å sjekke ut livet edru for engangsskyld. Bestekompisen hans er der og setter kursen mot meg. Han smiler et sleskt smil og sier hele navnet mitt, spørrende. “Duuu”, sier han. “Han liker deg… Han bare tørr ikke fortelle om følelsene sine for deg. Han er litt … pussig! Kom og sitt med oss?” Jeg tror ikke på han et sekund og føler meg latterliggjort.

Senere kommer han inn og jeg bestemmer meg for at jeg likså godt kan snakke til han med en gang. Idioten av en bestevenn han har liker tydeligvis å snakke om oss og prøver å opplyse hele utestedet om oss. Veldig kult.

Han er litt full sier han. Burde ikke ta det opp nå, sånn egentlig. Så peker han på ei jente og sier at han har noe på gang med henne. Og at det burde han sagt med en gang. Jeg er enig og tenker at det hadde passet perfekt inn da jeg sa: “du må jo bare si det hvis du ikke føler det på samme måte eller at det er helt uaktuelt”, for over en uke siden. I stedet ga han meg mobilnummeret sitt og ba meg sende en melding eller stikke innom en dag. Det er å gi falske forhåpninger og sette igjen et vindu på gløtt. Og det er ikke greit eller rettferdig, verken mot meg eller jenta han har noe på gang med. Men det sier noe om han. Det sier at han slett ikke er veldig forelska i den andre jenta og at han faktisk måtte vurdere det.

Han kroner verket med å si at “hvis det ikke hadde vært for det, hadde det jo vært en mulighet. Jeg mener, vi hadde jo egentlig noe på gang vi også.” Jeg ser på han og lurer på om jeg hørte rett. For en utrolig unødvendig opplysning å gi meg. Jeg innser at jeg er en mulighet for han. Jeg har lyst til å være et valg. Jeg fortjener å være et valg.

Det gjør vondt. Selvfølgelig gjør det vondt. Jeg er lei meg og bruker natta til å stirre i veggen. Sover kun 3 timer før jeg gir opp. Snakker med de beste vennene mine morgenen etter. Jeg er sint og angriper hver minste lille detalj og føler jeg har rett til å synes at han er den største dusten i hele verden. Det hjelper litt. Selv om det ikke er sant. Både han og jeg kunne gjort ting på bedre måter, men det er ikke alltid like lett å gjøre ting riktig.

“Er du over han nå da? Det er jo ikke noe vits i å vente på han. Nå kan du gå videre.” Sier den ene venninna mi. Og jeg ser jo hva hun mener. At det ikke er noe vits å kaste bort tid på hjertesorg. Men det er lett å si det da man ikke selv føler. Følelser forsvinner ikke over natta og jeg tror det bare er sunt å la seg selv føle litt. La meg selv være lei meg. Det er bare naturlig.

Han vil at vi skal være venner og at det ikke skal bli rart mellom oss. Jeg vet med meg selv at jeg må sette en grense. Selvfølgelig kommer jeg til å være hyggelig og høflig, men noe mer enn det kan jeg ikke være. Fordi jeg må slutte å tenke så mye på han. Jeg må slutte å tenke på hvordan det føles å kysse han. Slutte å tenke på morsomme ting jeg kan fortelle han. Slutte å se han så dypt inn i øynene jeg bare kan. Slutte å dagdrømme og heller forholde meg til at oss to er noe som aldri kommer til å skje.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fortalt han det. Det meste går feil og jeg hadde neppe klart å ta det opp på en mer klønete måte. Den innøvde og ganske fine monologen min forsvinner i en rekke ehm, ehm, altså, før jeg kommer til poenget og sier at jeg er interessert i han. Da har stemmen bristet tre ganger allerede og jeg har aldri hørt så nervøs ut. At han ser på meg med tidenes mest skeptiske blikk hjelper ikke. Han sier han ikke vet helt hva han skal si og at han ikke kan ta stilling til dette nå. Kan ikke gi meg ja, kan ikke gi meg nei og kan ikke gi meg kanskje. Han sier det var hyggelig å høre og gir meg mobilnummeret sitt. Sier at jeg får sende en melding om jeg er i nærheten, slik at jeg kan stikke innom han.

Jeg vet jeg er urimelig, men jeg føler at jeg ikke får noe som helst ut av samtalen. Den førte til en ganske pinlig situasjon som ikke førte meg noe nærmere et svar. Bortsett fra enda en erfaring merket “hvordan man absolutt ikke skal gå frem.”

På kvelden skal jeg ha det gøy. Uansett. Det er kanskje derfor det går litt for langt og jeg egentlig ender opp ganske usjarmerende. Jeg gjør ting enda vanskeligere for meg selv ved å ende opp i en helt annen armkrok. Jeg har det egentlig ganske fint der, vi er fullstendig avslappet med hverandre og ler og snakker helt til klokka plutselig har gått fra sen natt til tidlig morgen.

Da jeg våkner søndag har jeg problemer med å ta meg selv seriøst og lurer på hvordan jeg skal løse opp i floken. Har mest lyst til å skru tiden tilbake og gjøre ting på en helt annen måte. Det er dessverre ikke en mulighet, så derfor har jeg så langt tatt i bruk løsningsstrategien jeg er best på. Jeg fortrenger og unngår som best jeg kan.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er fredag og jeg skal egentlig lese pensum. Det er en uke til eksamen og jeg har ikke akkurat åpnet bøkene så flittig som jeg burde. Skole har ikke vært i hovedfokus denne høsten. Det har kommet sist i køen av andre bekymringer og gleder, alt ettersom. Nå har jeg kniven på strupen, klar for tidenes skippertak, ganske panikkslagen og går en intens uke i møte. Jeg skal klare det. Det er ikke et alternativ å stryke.

Han ser ikke opp en gang da jeg kommer inn og jeg tenker: great, han overser meg, dette blir morsomt. Så snakker han til meg, overrasker meg. Han spør om det jeg egentlig skulle spørre han om og jeg må smile litt for meg selv, av den typiske åpningsreplikken. Ikke noe uforutsigbart der nei. Så snakker han om et eller annet jeg ikke får med meg, så jeg bare trekker litt på skuldrene og spiller kewl. Ødelegger det med å si “ehm.. hæ? nå skjønner jeg egentlig ingenting.” Har aldri vært spesielt flink til å være kewl uansett.

Jeg er så glad på hennes vegne. Smiler stort da hun forteller at hun her om dagen bare gikk rundt og smilte. Jeg unner henne den gleden, den oppturen. Det er ikke lett å få vite at man har en hjertesykdom i alder av 18. Det er ikke lett å vite at man må ta hensyn til det resten av livet. Derfor blir jeg så glad da hun forteller om lett glede og forventningsfulle sommerfugler i magen. Glad for at hun har noe som distraherer henne.

Jeg spør om det er noe galt, for dette kan jo ikke stemme. Han sier at det hvert fall ikke er hans feil, jeg får fortelle det til sjefen hans. Han kan ikke gjøre noe med det. Jeg tenker great, nå har jeg fornærmet han. Sier at jeg vet det ikke er hans feil, men at jeg bare klager. Han trekker på skuldrene og smiler unnskyldende og jeg tenker at jeg må fornærme han oftere, for han er sinnsykt kjekk da han smiler sånn.

Så får jeg en melding fra henne, den er vond å lese. Har hun ikke fått oppleve nok motgang nå? Hun unnskylder seg for at det alltid er noe med henne og at hun er lei seg for at hun forstyrrer meg i lesinga. Men jeg er glad. Glad for at jeg er en hun kan sende melding til da livet er grådig urettferdig og kjipt og alt er bare dritt. Venner skal være der i både medgang og motgang. Og jeg synes så ufattelig synd på henne og tenker på henne.

Jeg spør om han kan hente noe for meg, jeg spør om noe jeg er ganske sikker på at han ikke har snøring på hva er for noe. Han får det uttrykket han får da han enten ikke skjønner hva jeg sier eller forstår hva jeg mener. Jeg ser han tenke, ser han resignere, før han spør meg hva det er. Jeg sier nei, gå inn og hent det du tror det er. Han tar utfordringen og kommer ut med noe som er helt feil, men som kanskje er litt logisk allikevel.  Jeg ler og sier han må prøve igjen. Han klarer det på tredje forsøk og jeg er fornøyd med underholdningen.

Men, jeg skal jo egentlig til han, sier hun. Han som er årsaken til smilene og gleden. Dra, tenk på noe annet, sier jeg. Hvis du ikke klarer, så drar du hjem. Utover kvelden får jeg en melding,  jeg klarer ikke se på han engang. Alle er fjortis-fulle og det her er så dumt. Og jeg kjenner følelsen. Følelsen av å være helt alene. Følelsen av at dette øyeblikket er totalt bortkastet, for det er ikke det her som er viktig i livet, og det har hun akkurat fått en real påminnelse på. Er glad hun sendte melding. For da velger hun å inkludere, hun deler. For det er slik man oppdager at man ikke er helt alene allikevel. Du må nesten dele med han, skriver jeg. Han kan ikke lese tankene dine, kan ikke stille opp hvis du ikke slipper han inn.

Han vinker på meg, spør om jeg kan gjøre han en tjeneste. Selvfølgelig kan jeg det. Hopper opp, snakker avslappet om noe, men han får ikke med seg noe av det, for han snakker avslappet om noe han også. Jeg tror faktisk han tuller med meg, men jeg får ikke med meg noe av det, fordi jeg snakker avslappet om noe. Vi har visse kommunikasjonsproblemer tenker jeg, og jeg lurer på om det er fordi begge prøver veldig hardt å være så avslappede at vi glemmer å høre etter hva den andre sier. Det var ikke sånn den gang, da traff vi på ordene, smilte ved poengene og utfordret hverandre.

Det føles bare så rart sier hun. Jeg klarer ikke se på han en gang. Og jeg vet hvordan hun føler det. Visse hendelser rokker om på prioriteringslista i livet, legger lokk på følelser. Smerte, sorg, redsel kommer før sommerfugler. Og jeg vet ikke hva jeg skal si. Bortsett fra at jeg håper det ordner seg.

Jeg vet ikke helt hvor vi står. Jeg vet ikke hvor vi står i det hele tatt og uansett om jeg analyserer i hytt og pine kommer jeg ikke nærmere noe svar.

Det er på tide å fokusere nå. Det bør være mulig å fokusere i en liten uke. Det skal selv jeg klare. I morgen skal starte med en joggetur før jeg skal dypdykke ned i pensum. Nemlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kommer over en tekst fra mai. Den er drømmende, full av forventninger og ganske så sukkersøt. Nå, fire måneder etter, har jeg endelig fått opp øynene og innsett hvor naiv og godtroende jeg var.

Jeg leser den flere ganger og får vondt av meg selv. Ringer mamma og sier at hun har gjort en dårlig jobb med oppdragelsen, for til tider er jeg så sårbar og lite rustet for livets realiteter at jeg burde gå rundt med beskyttelsesvest og advarsel om at jeg må behandles forsiktig.

Savner de følelsene teksten bobler av. Savner drømmene. Nå har jeg nok med å riste av meg skuffelsene. Det verste er at jeg bare har meg selv å skylde på. Han har aldri lovet meg noe. Det er jeg som er dusten her, han bare lever livet sitt slik han vil. Som regel behandler han meg likegyldig høflig, som en han så vidt kjenner. Av og til ser han på meg med dypt blikk og får meg til å tenke at han fortsatt vil ha meg.

Og selv om drømmene ligger i vasken, vurderer en del av meg om jeg kunne tatt han sånn, for ingenting er perfekt og jeg ville i det minste vært litt erfaring rikere. Men det ville ikke være en brøkdel så godt som hvis drømmene kunne bli med på laget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Før jeg drar forteller jeg meg selv at dette kanskje er siste gang jeg ser henne. Men jeg tror selvfølgelig ikke ordentlig på det. For det er vanskelig å forstå noe sånt fullt ut. I hvert fall da det gjelder verdens beste mormor. Min mor.

Jeg har jo sett det. Hvordan hun har blitt dårligere og dårligere. Smertene har blitt større, livskvaliteten betydelig redusert og ønsket om å få slippe inderligere. Den første dagen i skolesemesteret mitt ringer mamma meg og forteller at mor har fått et hjerteinfarkt. Det går bare en vei. Og plutselig er studiestart, som jeg har gledet meg sånn til, ikke det minste viktig lenger. Tirsdag ringer mamma og jeg bare vet. Nå er det over. Og jeg ønsker at jeg kunne snakket med henne en siste gang. Jeg ville ha fortalt at jeg skal gjøre som hun alltid har sagt til meg, jeg skal se meg godt om før jeg velger. Jeg skal ta vare på meg selv, leve livet mitt så godt jeg klarer. Jeg ville gitt henne en lang og god klem.

Det er verst for mamma. Mamma som besøkte henne hver dag. De hadde et tett og nært forhold. Mamma vil at begravelsen skal være så personlig og høytidelig som mulig. Hun ber meg skrive en tale fra oss barnebarna. Den er vanskelig å skrive, men det er enda vanskeligere å holde den. 

… Gamleveien ble brukt flittig, vinter, vår, sommer og høst. Det var veien til mor. Det var bare å ta på seg skoene og vandre gjennom skogen og inn i varmen på kjøkkenet. På vinteren ble det gjerne lange dager ute på ski. Da var det beste i hele verden å komme inn, bløt og kald og få servert en grøttallerken. Vi har spist så mye grøt på det kjøkkenet. Det var en egen varme og trygghet og lun stemning på kjøkkenet med den grøttallerkenen foran seg.

Mor hadde grønne fingre. Det var blomster overalt, både ute og inne. Du planta og sådde og overvintra og blomsterbedet var alltid perfekt. Det var frodig og velstelt og det lå så mye kjærlighet i det.

Mor, du tenkte alltid på andre. Du hadde aldri et behov for å være i sentrum, du skulle aldri være til bry. Vi rundt deg prøvde å få deg til å kreve mer, for det hadde du all verdens rett til, så god som du var. Men nei, slik en er født, slik får en væra, sa du.

Du bekymret deg stadig for oss. Du var redd for at noe skulle skje, for du var jo så glad i oss. Du elsket oss. Ubetinget og helt.

Tusen takk for alt du har gitt oss av varme, kjærlighet og omtanke. Takket være deg har vi fått med oss en arv og en verdi som er helt uerstattelig. Vi har lært å være gode mot andre mennesker, å tenke på andre og vise kjærlighet. Vi har lært å være omgjengelige, høflige og blide. For akkurat slik var du.

Vi sitter igjen med mange gode minner. Vi kommer til å huske deg smilende med glimt i øyet. Vi kommer til å huske deg som verdens beste og mest omsorgsfulle menneske. Takk for alt.

Begravelsen er fryktelig trist og fryktelig fin. Det er godt å ha familien rundt seg og sammen verdsette alt det hun var for oss. På en måte føler jeg for å være hjemme et par ukers tid, men samtidig vet jeg at jeg må tilbake til forelesninger, studiehverdag og rett og slett livet mitt.

Så pen du er, sier mamma like før jeg skal dra. Og det synes mor også at du var. Jeg tror du var yndlingsbarnebarnet hennes. Hun hadde vært så stolt av deg i går. Og jeg gråter igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende